Jeg var en tur i Oslo dag i forbindelse med jobb. Holdt et kurs for en kunde. Når jeg var ferdig tenkte jeg at jeg skulle komme meg hjem så raskt som mulig. Så jeg gikk i raskt ganglag fra kundens lokaler og korteste vei via Karl Johan til Oslo S. På veien ser jeg en gateselger for gatemagasinet =Oslo og kommer på at min samboer og jeg tidligere har snakket på at vi kunne tenkt oss å kjøpe et slik magasin. Litt for å støtte de stakkars sjeler som selger magasinet, men også fordi vi er nysjerrige på å lese og se hva dette magasinet er.

Så jeg bråstopper og snur meg trill rundt. Kjenne jeg har en seddel i lomma mens jeg spør mannen om hvor mye han skal ha. -Så mye du har råd til, pleier jeg å si, sier mannen til meg.

Jeg titter ned på 200-lappen jeg har fisket frem fra lomma og tenker; ja, jeg har råd til 200 kroner. Det blir ikke overpriset kaffe og innmari dyre veteboller på Narvesen på veien hjem, men jeg har råd til 200 kroner. Så jeg rekker mannan 200-lappen og sier: –Ta denne da, så får jeg et blad av deg.

Mannen som for lenge siden har sluttet å tro på julenissen tar et steg mot meg med et ansiktsutrykk som strålet overraskelse og et snev av glede og spør: -Serriøst?

Jeg har ikke fått ned pulsen etter å ha nærmest småløpt i slalom mellom turister og tennåringer med god tid. Jeg er fortsatt stressa for jeg vil rekke det første toget tilbake til Hamar. Selv om jeg ikke aner når det går. Så jeg svarer bare raskt tilbake: -Jaja, ikke’no problem. Bare jeg får et blad av deg.

Og bladet får jeg av en  narkoman med et nærmest tannløst smil.

Jeg forter meg videre og rekker et tog med et par minutters margin. I sekken har jeg et magasin som koster 50 kroner som jeg har betalt fire ganger så høy pris for. Hva var det jeg egentlig tenkte? 200 kroner for et tynt blad som jeg kommer til å lese en gang før det resirkuleres? Ja, jeg er et produkt av kjøpt- og kastsamfunn. Vi kjøper det som kjøpes kan og kaster det.

Vel inne på toget kjenner jeg hodepinen legget seg som et lokk over meg. Skulle kanskje ha brukt den 200-lappen på noe drikke og noe å bite i likevel. På vei fra travle hovedstaden til landlige og stille Hamar tar jeg opp bladet og pakker det ut av plasten. Blar litt i det og tenker at dette er god kvalitet. Bra trykk, bra tekst og mange fine bilder.

Jeg sitter igjen med tanken på at det ikke var så dumt å gi han en 200-lapp. Og han fikk en ekstra slant i lomma. Han har mer brukt for pengene enn meg.

Jeg håper han bruker de 200 kronene til noe som gleder han. Om det er mat, drikke eller narkotika bryr jeg meg ikke om. Jeg håper han får gleden av det han velger. Det er helt opp til han hvordan han vil bruke pengene.

De er i hans hender nå.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s