Når jeg var liten så var musikk veldig viktig for meg. Selv om jeg ikke kunne synge eller spille noe instrument så hørte jeg mye på musikk. I vårt hjem var jeg vokst opp med at radioen alltid sto på. Og når NRK P3 ble lansert så var det nesten en åpenbaring. Noe mer enn NRK P1 som min mor alltid hørte på. Popmusikken fylte ørene mine med lett rytmisk musikk.

I 6. klasse hadde vi ei lærerinne som fant på at vi skulle få lov til å spille en sang vi likte. Hvis jeg husker rett så skulle dette skje en gang i uken i forbindelse med musikktimen eller noe slikt.

I min klasse var ikke musikk det viktigste og det var ikke mange som tok med seg noe man kunne høre på. Men jeg husker det var noen som likte Guns N’ Roses. Om det var musikken eller Axl Rose som de likte skal være usagt. Den gangen så sto valget mellom popmusikk på radio og Guns N’ Roses. Den gangen var Guns N’ Roses det tøffeste og hardeste man kunne høre på. Jeg vet ikke hvorfor, men hverken AC/DC eller Metallica ble nevnt.

Så ei jente tok med seg en kassett med Guns N’ Roses og spilte. Lærerinnen vår var av den diplomatiske typen. Så selv om hun elsket Leonard Cohen og antageligvis syntes Axl Rose sang som en vår-yr katt med bjellene i klem, så påpekte hun at disse musikerne (Guns N’ Roses) var dyktige på instrumentene sine.

Så var det min tur da. Selv om de fleste kassettene mine var opptakskassetter med musikk tatt opp fra radio (ja, for det var slik vi gjorde det den gangen) så hadde jeg en originalkassett av det engelske bandet Genesis.

Året var 1992 og Phil Collins regjerte på MTV. Jeg hadde nok mast meg til en kassett med Genesis av mine foreldre. Jeg var nok den eneste i klassen som hadde hørt Genesis (annet enn det som ble spilt på MTV). Sett bort ifra en annen gutt i klassen som hadde hørt en sang. Jeg hadde spolt meg frem til en sang, men denne gutten overtalte meg til å velge den ene sangen han hadde hørt.

Så ut av kassettspilleren i klasserommet sang Phil «I can’t dance». Til stor fryd for meg og den andre gutten. Hva medelevene mine syntes vet jeg ikke.

Som sagt så var lærerinnen vår rimelig diplomatisk. Men denne gangen klarte hun nok ikke å holde seg lenger. For selv om Phil Collins var nærmere hennes alder enn Axl Rose så falt ingenting av det Genesis presterte i smak for den middelaldrende kvinnen.

Når sangen var over så ble kassetten stoppet, tatt ut av kassettspilleren og levert tilbake til meg. Uten en kommentar. Etter dette ble det ikke mer «presenter musikken din for klassen».

Nå skal det sies at med en ny musikklærer så ble noe av fadesen gjentatt når jeg kom på ungdomsskolen. Men den gangen var det ei jente i klassen som tok med DJ Bobo på CD-singel.

Jeg har ulike minner fra barndommen. Enkelte episoder husker jeg veldig godt mens andre har jeg helt glemt. I serien Barndomsminner prøver jeg å sette mine ord på minnene. Enten de er gode eller dårlige.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s