Den gangen vi fikk oss hund

Det må ha vært i tredje eller kanskje fjerde klasse på barneskolen at mine foreldre bestemte seg for å kjøpe hund. Gleden var stor i familien. Min søster og jeg lovet nok mer enn vi senere skulle klare å holde. F.eks. at vi skulle gå tur med den hver eneste dag og gi den mat. Bare for å ha det på det rene: han ble ofte mosjonert og fikk mat hver eneste dag. Men det var kanskje ikke min søster og jeg som oppvartet den hunden i like stor grad vi hadde lovet.

Hunden kom til oss sent i uka og jeg kan kanskje huske den ble hentet på en torsdag. Jeg skal ikke si sikkert. Men for at vi ikke skulle bli løpt ned av nysgjerrige naboer og barn i gata så holdt vi kjeft om den nye hunden de første dagene.

Men på mandagsmorgenen så hadde vi i min klasse et fast ritualet hvor alle barna og vår lærerinne satt i en ring og fortalte hva vi hadde gjort i løpet av helgen. Jeg fortalte stolt at vi hadde fått oss hund. Og jeg husker jeg var svært så stolt. Å få en hund var som å feire juleaften og bursdag på en og samme dag. I flere dager faktisk. Gleden var utrolig stor for den lille pjokken (meg altså).

Det er da min lærerinne (som ikke hadde meg på lista over gullungene) bruker resten av timen til å fortelle om hvor farlige hunder kan være. Hun drar til og med frem en historie om at en annen lærerinne på skolen hadde blitt bitt av en hund.

I det hele klasserommet sitter musestille og hører på lærerinnen min sin skrekkhistorie om farlige hunder som biter kunne man tta og føle på skrekken som lå som et tykt teppe i klasserommet til 3. klasse på Fossen skole i 1989 .

Så forholdet mellom meg og min lærerinne var denne dagen som vanlig.

Jeg har ulike minner fra barndommen. Enkelte episoder husker jeg veldig godt mens andre har jeg helt glemt. I serien Barndomsminner prøver jeg å sette mine ord på minnene. Enten de er gode eller dårlige.